Gå til innhold

Bruk og misbruk av permittering

Postet 7 feb 2011 av admin

Det er kaldt mange steder. Både på den ene og andre måten. Med kulde følger permittering – som altså er noe helt annet enn både ”permisjon” og forutsetningsvis heller ikke det samme som ”oppsigelse”.

Permittering ble et ”hot topic” i spaltene til Dagens Næringsliv i julen. Advokat Nicolay Skarning har engasjert seg for å lovregulere permitteringer, og DN fulgte opp på lederplass med å driste seg til å anklage LO for å vise sitt sanne ansikt når de ikke ville lovfeste permitteringsinstituttet. Grunnen er at LO og NHO slett ikke ser noe behov for å endre dagens praksis.

Permitteringer er ikke vanlig internasjonalt, og har særlige historiske norske røtter som det er viktig å være oppmerksom på. Vi levde tett opp til naturen, og naturens svingninger gjorde det naturlig å lage andre ordninger enn andre land. F eks noe som gjorde at båndet mellom arbeidsgiver og arbeidsgiver kunne beholdes dersom vi f eks opplevde ”svart hav” i fiskeindustrien. Permittering er ulovfestet, men har etter hvert blitt regulert i tariffavtaler (Hovedavtaler). Spørsmålet nå er om de som ikke er omfattet av tariffavtaler skal få samme rettighet som de organiserte og tarrifbundne.

Når jeg forteller utenlandske kolleger om systemet, blir de overrasket. Det virker rett og slett brutalt, samtidig som de betimelig påpeker at permitteringer i et land med rause ordninger påfører staten ikke ubetydelige trygdeutgifter. Det er vel også slik at muligheten for å permittere, ofte igjen og igjen, er noe som tidvis misbrukes. Delvis fordi alternativet (oppsigelser) har i seg sterkere formkrav, delvis fordi oppsigelser en høyere terskel før det kan iverksettes og delvis fordi oppsigelser er dyrere for arbeidsgiverne.

Jeg har stor forståelse for at f eks anleggsnæringen skal ha mulighet for å stoppe arbeid når kulda er for tøff. Vi bor tross alt i arktisk klima (så kunne man kanskje tenkt seg andre ordninger og dermed som en forsikring mer subsidiering, slik som f eks fond finansiert av næringen selv – men la det ligge i denne omgang). Slik sett er de fleste permitteringer er fornuftige og forsvarlige. Men ikke alle. Det er mange arbeidsgivere som går langt over streken og permitterer som et billigere og lettere alternativ til oppsigelse. Noen rett og slett ”skviser ut” arbeidstakere eller bruker permitteringer for senere å kunne lage en glidende overgang til oppsigelser (oppsigelsesfristen løper parallelt med permitteringene). Når vi ser det misbruket som skjer, forundrer det meg at ikke staten – som tross alt betaler mesteparten av regningen – ikke viser sterkere interesse i å sørge for at man får en ryddig avslutning av arbeidsforhold som likevel ikke er liv laga. I stedet legger man passivt til rette for at man skal kunne skyfle medarbeidere inn og aller helst ut av virksomheter, på mer eller mindre tilfeldig grunnlag. Jeg vil oppfatte det som gunstig for norsk arbeidsliv – samfunn, arbeidstakere og arbeidsgivere – om man strammet inn på de formelle rammene for permittering og i stedet gjør muligheten for oppsigelse mer fleksibel (de to alternativene må sees som en helhet og ”balanse”, noe som blant annet er godt belyst i en utredning som ble gjort av den daværende lovende stipendiaten – nå advokat – Kari Andersen for YS i forkant av siste EU-avstemming). I et slikt lys kan lovregulering være en svært så klok tanke.

Even

Ingen kommentarer enda

Legg igjen en kommentar

Note: Du kan bruke basis XHTML i din kommentar. Din email adresse vil aldri bli publisert.

Abonnere på denne kommentarfeeden via RSS