Gå til innhold

Skivebom om trening

Postet 7 feb 2011 av admin

Jeg jubler over ledere som klarer å gjøre treningskultur til en del av virksomhetskulturen. Jeg smiler og rister på hodet når DN og Finansavisen kappes om å fremstille næringslivsledere som toppidrettsutøvere – en fremstilling som middelaldrende menn med høy prestasjonsorientering slett ikke stritter i mot. Men når Helsedirektoratet hiver seg på og foreslår rett til trening inn i Arbeidsmiljøloven, er det greit å stoppe opp og vurdere hvem som har hvilket ansvar – hva som virker og hva som bare koster penger.

Forskning og erfaring fra mange virksomheter tilsier at de virksomheter som legger generelt til rette for trening, ofte oppnår at det er de som uansett ville trent på fritiden som benytter seg av tilbudet.
Utfordringen er med andre ord først og fremst å mobilisere dem som ikke trener – det er de som har størst helsemessig gevinst av innsatsen og det er også de som representerer helserisiko for virksomhetene så vel som samfunnet.

Dersom jeg mener at min gode kollega Trine har behov for trening for å prestere bedre i jobben, er det sannsynlig at Trine ser det samme behovet men kanskje med en litt forskjellig innfallsvinkel.  Tilrettelegging i arbeidstiden og betalt kort på treningssenter, i kombinasjon med treningsforpliktelse ift meg og med sosialt gruppepress fra gode treningskamerater, være gode virkemidler for å få henne i gang. Sosiale forpliktelser og et mildt press kan være det som får folk i gang. Betalt trening uten sosial forpliktelse vil i de fleste tilfellene ikke ha annen effekt en nok et støttemedlem til Elixia.

Rent prinsipielt kan det kanskje være greit å ta utgangspunkt i at det er den enkelte som har hovedansvar for å opprettholde egen helse gjennom alminnelig bra vedlikeholdsarbeid, samtidig som virksomhetene har ansvar for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø som ikke skal bryte den ned.

Mange virksomheter vil se seg tjent med å gå vesentlig lenger enn dette. De investerer i treningsstudio i kjelleren, drar i gang ”sykle til jobben” og deler ut skrittellere. Noen gjør det av sitt gode hjerte – flere gjør det fordi de tror det gir avkastning på pengene. Utfordringen er å målrette tiltakene, bygge kultur, ansvarliggjøre og motivere.

Satsning på Trine ville gi god avkastning – for virksomheten, for Trine og for samfunnet. Men det ville være helt galt om kollega Per, ”treningsnarkomanen”, skulle komme og påberope seg rett til fri – kanskje til og med betalt – med bakgrunn i nye bestemmelser i Arbeidsmiljøloven. I tillegg til det rent prinsipielle mht ansvar, ville det neppe gitt økonomisk avkastning. Derimot ville det vært en generell arbeidstidsforkortelse – som ikke akkurat er det som ”Arbeidslinja” foreskriver

Før man tar rett til fri inn i arbeidsmiljøloven, kan det kanskje være en god start å se om ikke man bør fjerne skatt på trening. Neste skritt blir kanskje helsestudio på ”blå resept”?

Even

  1. februar 10, 2011

    Befriende lesning! Flott at middelaldrende ledere holder seg i form, men det er altfor mye fokus på disse. Jeg stiller meg også spørsmålstegn til om det er sunt å være ekstrem og frykter bølgen med slitasjepasienter som vil belaste helsevesenet rundt neste sving.

    Jeg tror dette ikke bare handler om fysisk helse, men mye om prestisje og flukt. Balanse er et viktig også på dette området. Når dette er sagt følger jeg deg på viktigheten av å få ‘Trine’ på gang, selv om hun vil neppe skape avisoverskrifter.

  2. Even permalink*
    februar 10, 2011

    Hei Berit!
    For mye av det gode er .. fremdeles .. for mye. Men for de fleste av oss tror jeg ikke det er det som er problemet – snarere tvert om. Så la oss heie på Trine og hennes sjef – selv om det, slik du betimelig påpeker, ikke gir overskrifter. Men kanskje i stedet en frisk, produktiv og litt mer tilfreds medarbeider.
    Even

Legg igjen en kommentar

Note: Du kan bruke basis XHTML i din kommentar. Din email adresse vil aldri bli publisert.

Abonnere på denne kommentarfeeden via RSS