Gå til innhold

En hånd i været: Hvem er for sosial dumping?

Postet 14 feb 2011 av Even Bolstad

Dagbladet har i flere artikler beskyldt vikarbyråer for sosial dumping. Overskrifter om slavearbeid link gir assosiasjoner vi slett ikke liker. Men hvorfor fortsetter dette, dersom det er ”ulovlig”? Grunnen er at norsk lov i utgangspunktet ikke regulerer lønnsnivå i det hele tatt. Men det burde den kanskje gjort. En lovbestemt minstelønn kan være løsningen for å sikre verdighet til de som trenger det mest.

”Er du for eller mot sosial dumping?” De færreste av oss vil rekke opp hånden og svare ”for” på et slikt spørsmål. Begrepet smaker av utbytting, fravær av solidaritet og den slags. Men dersom man i stedet hadde spurt ”Mener du at fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner skal få regulere lønningene innenfor et område, også for dem som ikke er medlemmer og for underleverandører?” ville antakelig svaret være annerledes.

Sosial dumping er et begrep som er egnet for misforståelse. Kanskje var det litt av meningen også. Når alt som ligger under tarifflønn pr definisjon skal være sosial dumping, har man i beste fall misforstått.

Regjeringen har definert sosial dumping på følgende måte:

Det foreligger sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når de utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og/eller når de tilbys lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter, der slike gjelder.”

Lov om allmenngjøring av tariffavtaler er kalt ”loven mot sosial dumping”. Men det er ikke først og fremst en lov for å verne de som står utenfor og gjerne vil inn i arbeidsmarkedet – det er først og fremst en lov for å verne de og det som er innenfor et tariffområde mot uønsket konkurranse. For å kalle en spade for en spade: Det er mer snakk om proteksjonisme enn solidaritet.

Det kan være gode grunner til ikke å utfordre lønnsnivå innenfor samfunnsviktige områder hvor man også sliter med rekruttering – men la det ligge i denne omgang. Men vær så snill: Ikke kall det for sosial dumping.

Jeg føler ille når jeg ser hvordan enkelte drittsekker av noen arbeidsgivere utnytter andres ulykke til egen vinning, slik vi tidvis hører reportasjer om innenfor f eks landbruket. Men disse arbeidsgiverne tilhører et lite mindretall i norsk arbeidsliv. Jeg klarer ikke helt å mobilisere den følelsen med en gang noen skraper i tarifflønninger, der hvor forskjellige tariffavtaler er i konkurranse om de samme arbeidsområdene eller der hvor f eks utenlandsk arbeidskraft tjener gode penger på å tilby sin arbeidskraft i Norge til konkurransedyktig pris som samtidig gir dem et godt utkomme.

Tarifflønn tilkommer i utgangspunktet dem som er dekket av tariff og ingen andre. Utfordringen er først og fremst de områdene hvor det ikke eksisterer tariffavtaler, og i kombinasjon med åpenbare maktforskjeller mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I andre land etablerer man lovbestemt minstelønn for å rydde opp og definere hva som er sosialt uakseptabelt. Jeg tror det vil være en meget god løsning også i Norge. En slik ordning som virkelig ville være målrettet mot de svakeste, være innrettet mot å bevare verdigheten vi ønsker i arbeidslivet, og på den måten fungere som en inntektsmessig ”bunnplanke” for hva som er nødvendig for å overleve og leve i Norge. Dersom målet først og fremst er å verne tariffområdene, går veien via lov om allmenngjøring. Som altså har lite med solidaritet med de svakeste å gjøre, men handler om helt andre interesser og interessenter

Ingen kommentarer enda

Legg igjen en kommentar

Note: Du kan bruke basis XHTML i din kommentar. Din email adresse vil aldri bli publisert.

Abonnere på denne kommentarfeeden via RSS