Gå til innhold

Lønn til besvær

Postet 21 mar 2011 av Even Bolstad

I dag starter Lønnsoppgjøret. LO og NHO skal på sedvanlig vis gjøre opp om kroner og øre. Frontfagsmodellen er under press. De klassiske, industribaserte eksportbransjene dominerer ikke slik de en gang gjorde. Det er flere grunner til dette.

Den typiske industriarbeideren er på vikende front – på mange måter. For det første blir tjenesteytende næringer blir en stadig større del av arbeidslivet. Få av de som jobber der er organisert i de forbundene som definerer seg selv å være frontfag. På arbeidsgiversiden er NHO fremdeles den dominerende aktøren, men er ikke så totalt dominerende som de en gang var. For det første har HSH fått vind i seilene, men viktigst av alt er den sterke veksten i offentlige arbeidsplasser. Det gjør at mange oppgjør skal avgjøres i forhandlingsrom hvor NHO ikke er representert. I hvert fall ikke fysisk.

Men de øver innflytelse gjennom frontfagene, og paradoksalt nok er de forhandlingene som startes i dag først og fremst viktig på grunn av dem som ikke er representert. Den rammen man ender opp med blir malen for Riksmeklingsmannens skisse for alle fremtidige grupper – og dersom noen skulle finne på å gå til streik har vi tradisjon for rask lønnsnemnd og en Rikslønnsnemnd som stiller opp for frontfagenes normgivende rolle. Det er med andre ord lite å hente for dem som kommer etterpå.

Aspengren og Hågensen var på mange måter de siste av sin tid. De var industriens frontkjempere og styrte LO med fast hånd. Da Valla overtok roret var det på mange måter et nederlag for industrien, med industriens behov i sentrum. Valla fikk et ublidt endelikt i LO-sammenheng, og Roar Flåthen må på mange måter sees på som en overgangsfigur, før offentlig sektor igjen tar føringen i landets største arbeidstakerorganisasjon. NHO sin makt i tariffsammenheng hviler på privat fokus i LO og tette koblinger mellom industrifløyen i LO og Arbeiderpartiet. Lite tyder i dag på noe annet enn at AP er inne i sin siste regjeringsperiode. Et offentlig dominert LO – med en leder av typen Jan Davidsen – i kombinasjon med en ny regjeringskonstellasjon, vil brutalt løse opp i ”jerntriangelet” NHO-LO-AP.

De andre arbeidsgiverorganisasjonene kan brumme over at de ikke får sin ”fortjente” plass i lønnsoppgjørene. Men innerst inne er de fleste glad for at de ikke får den største belastningen med fare for streik og bråk som gjerne følger de som skal gå først.  Annerledes er det på arbeidstakersiden. I dag starter YS oppgjøret sitt noen timer etter LO. I realiteten er de helt uten innflytelse og sitter bokstavlig talt på sidelinjen – henvist til å svelge det LO kommer frem til. Akademikerorganisasjonene vil ha lokal lønnsdannelse, og har derfor ikke ønske om å være en del av de sentrale oppgjørene. Samtidig misliker de sterkt at LO-rammen skal tres ned over dem. Paradoksalt nok møter de forståelse fra mange offentlige arbeidsgivere, som ønsker å gi mange av medlemmene deres mer – men da målrettet for å kunne møte konkurranse i arbeidsmarkedet. Der hvor noen får mer, må andre få mindre. De kommer også til å få støtte av kommende regjeringer, som opplever det som udemokratisk at LO skal få en monopolstilling ut fra rent historiske årsaker og som ønsker at offentlig sektor skal være konkurransedyktig også i forhold til arbeidstakergrupper det er kamp om.

Også innen LO sine private forbund brummes det. Virksomhetene har blitt stadig mer kunnskapsintensive. De enkle, arbeidsintensive produksjonsprosessene er redusert i omfang, og i den grad de fremdeles er en stor del av prosessen er de flyttet til land med lavere kostnader. Det gjør at den typiske norske industriarbeidsplass i stadig større grad domineres av medlemmer som ikke er medlem i Fellesforbundet. I lokale lønnsoppgjør er det funksjonærene som får mest. Der er det markedet som rår. Knapphet på arbeidskraft gjør at ettertraktet arbeidskraft som regel vil tjene på å bytte jobb. Det gjør at nye medarbeidere blir dyrere enn dem man allerede har ansatt, som igjen gjør at man må ”tette gapet” for ikke å miste dem som – naturlig nok – frustreres over at nyansatte får bedre betalt.

Systemet er med andre ord fullt av indre spenninger, og når vi vet at det i dag er flere uførepensjonister enn industriarbeidere her i landet, er det ikke rart at det knaker i sammenføyningene.

Oljeprisen stiger. Det gir offentlig sektor et pusterom – handlingsregelen kommer på plass helt av seg selv og behovene for omstilling reduseres. På sikt kan det være en ulykke ikke bare for samfunnet totalt sett, men også for dem som arbeider der. Det er fremdeles slik at lønninger må bygge på verdiskaping. I dag er produktivitetsveksten lavere i offentlig sektor enn i privat sektor. Det handler ikke først og fremst om å løpe fortere, men å gjøre strukturelle grep og jobbe smartere. Dersom offentlig sektor ikke makter å øke produktiviteten i takt med samfunnet for øvrig, vil presset for å erstatte offentlige tjenester med tilsvarende private bare øke. Og når omstillingen først må gjennomføres, blir belastningen bare så mye hardere.

De som i dag setter seg rundt bordene på Majorstuen har et stort ansvar og store utfordringer. Ikke minst har arbeidstakersiden mange dilemmaer de må håndtere. Noen går på egen person og rolle. Dersom de maksimerer nytten på kort sikt og ”står på krava”, blir de populære i egne leirer og sikrer eget gjenvalg. Samtidig undergraver de arbeidsplassene til dem de representerer på lang sikt. På den annen side. Dersom de setter på bremsene, vil de få anerkjennelse av landets samfunnsøkonomer. På den annen side vil de pådra seg interne problemer, stille svakere i kampen om gjenvalg og mest sannsynlig miste markedsandeler i kampen om arbeidstakerne. Ikke bare mot de andre hovedorganisasjonene, men også i forhold til dem som av forskjellige årsaker velger ikke å være organisert.

Lykke til!

Ingen kommentarer enda

Legg igjen en kommentar

Note: Du kan bruke basis XHTML i din kommentar. Din email adresse vil aldri bli publisert.

Abonnere på denne kommentarfeeden via RSS