Gå til innhold

Virksomhetene til for ansatte – eller omvendt?

Politiet og Helsevesenet får pepper for ikke å tilpasse arbeidet til virksomhetenes behov. Så banalt det enn måtte være, er det greit å minne om at virksomhetene primært er til for brukerne. Det er brukernes behov som til syvende og sist skal styre virksomhetene og de som jobber der.  

Arbeidsgiverforeningen Spekter og Sykepleierforbundet har vært i tottene på hverandre over lang tid.  Konflikt over lang tid er sjelden bra for noen. Men av og til er de konstruktive og nødvendig for å tydeliggjøre uenigheter og få problemene på bordet. Å få ting på bordet er et utgangspunkt for å få ryddet opp.

Norge dyrker trepartssamarbeidet og har en arbeidslivsmodell med bred forankring. Trepartsmodellen baserer seg på felles og motstridende interesser, og forutsetter integritet, respekt og tydelige roller.  Myndighetene skal ivareta borgerne, arbeidsgiverne virksomhetene og arbeidstakerorganisasjonene de organiserte. Så liker vi å tro at alle tre parter til enhver tid tenker helhet. Av og til ser vi imidlertid at ”partene” faktisk er mest opptatt av dem de har organisert og mindre opptatt av dem som er uorganisert. Jeg klarer ikke å se på det som overraskende eller provoserende, forutsatt at myndighetene er på vakt og ivaretar interessene til dem som velger å stå utenfor.

Verre er det dersom myndighetene abdiserer fra sin rolle og mister sin integritet. Over tid vil det velte legitimiteten til samarbeidet og partene som er involvert. Senest i dag har jeg lest en fagforening som refererer til Arbeidsmiljøloven som ”fremforhandlet rettighet”. Det er i beste fall misforstått. Jeg blir grunnleggende provosert over slik ignoranse i forhold til Stortingets konstitusjonelle rolle og legitimitet; det er faktisk der lovene vedtas. Men det er kanskje ikke slik det fungerer?

Det er interessant og paradoksalt at Riksrevisor Jørgen Kosmo nå tar en stadig tydeligere rolle også ift HR. Han sier rett ut at samfunnets ressurser ikke utnyttes godt nok. «Politiet har fått mange milliarder kroner i løpet av de siste årene. De har utdannet et betydelig antall flere politifolk, og man skulle kunne forvente at det norske folk hadde fått mer igjen for pengene», uttalte han til NRK.
Dette må oppfattes som ramsalt kritikk av de til enhver tid sittende myndigheter som blander partipolitikk med partspolitikk og som heller ikke skiller mellom arbeidsgiver- og reguleringsrolle. Det kan også tolkes som arbeidsgiverkritikk –at man i for liten grad har utøvd integritet når ansatte og tillitsvalgte ønsker å prioritere opp egne ønsker på bekostning av brukernes behov. I så fall undergraver arbeidsgiverne selve legitimiteten til virksomheten som lønner dem. Det bør også tas som en tydelig advarsel til tillitsvalgte. Kosmo har en bakgrunn som minister og var i sin tid bredt anerkjent som pragmatisk, klok og ”streetwise” i de rollene. Han vet bedre enn de fleste hvordan systemet fungerer og er vel verd å lytte til.

Justissektoren har i stor grad har overlatt til Politiets Fellesforbund å definere problemstillinger på HR-området – i hvert fall i det offentlige rom. Det er ikke bra, selv om det er forståelig. Spørsmålet er om kritikken først og fremst bør rettes mot arbeidsgiver eller de politiske styringssystemene arbeidsgiverfunksjonen er underlagt. Mediene styrer politikerne og politikerne styrer arbeidsgiverpolitikken. Da er det krevende å være arbeidsgiverrepresentant med integritet.

”Politiets jobb er å gjøre samfunnet tryggere. Da må de ut i gatene når behovet er der. Den som har lyst til å være hjemme lørdag kveld, bør finne seg et annet yrke enn ordenspoliti”, skriver DN på lederplass i dag. Rene ord for pengene. Samtidig er det interessant at samme avis også er talerør for tillitsvalgte og arbeidslivsforskere som driver elendighetsbeskriving over HR i offentlig sektor, og som angriper HR for å være ”ledelsens instrument”. Det har sikkert å gjøre med at det er flere enkeltindivider i samme redaksjon som fører pennen; med forskjellige perspektiver og redaksjonelle valg. Dessuten er det viktig at parter skal bli hørt.
Men mest av alt illustrerer det at bildet er mangefasettert og at interessemotsetninger fort kan være oppkonstruert.

Politiet er avhengig av å tiltrekke og beholde de medarbeiderne man trenger for å løse oppdraget sitt. Dersom man ikke klarer å forene medarbeidernes agenda med virksomheten agenda, er det først og fremst virksomhetene og dem de er satt til å tjene som vil tape.  Dyktige og motiverte ansatte som trives presterer bedre. Dessuten er det den enkelte arbeidstaker som gjør valgene om hvorvidt de vil begynne eller slutte i en virksomhet.

Et Politi uten politifolk, Sykehus uten sykepleiere eller et Forsvar uten offiserer og soldater løser ikke oppdraget sitt. Etater som ikke løser oppdraget vil oppleve at de mister kontroll over egen fremtid. De vil oppleve privatisering, reduserte bevillinger eller smertefulle omstillinger. Store deler av offentlig sektor er til en viss grad monopoler. Omsorg kan i liten grad flyttes til lavkostland, selv om
operasjoner kan flagges ut. Politi kan ikke privatiseres, selv om vekterselskapene spiser seg inn på det som burde være politiets oppgave. Og Forsvar bør forbeholdes dem som faller inn under krigens folkerett.

Men det kan tas grep.

Tillitsvalgte som ”presser sitronen” setter arbeidsplassene i fare. Politikere som viser unnfallenhet vil miste taburetten. Og arbeidsgivere som glemmer hvem de først og fremst er til for eller ignorerer medarbeiderne sine kan fort måtte se seg om etter andre ting å gjøre.

Effektive arbeidsplasser produserer trippel bunnlinje; godt for samfunn, godt for virksomhet og godt for medarbeiderne. De som ikke lykkes bukker under. Slik fungerer darwinismen, delvis også i offentlig sektor. Og det er antakelig bra – særlig i verdens rikeste land.

Ingen kommentarer enda

Legg igjen en kommentar

Note: Du kan bruke basis XHTML i din kommentar. Din email adresse vil aldri bli publisert.

Abonnere på denne kommentarfeeden via RSS