Gå til innhold

Frykten for Carl Gustaf

Ikke alt er like lett å forstå. For eksempel hvorfor frykten for Carl Gustaf har krevd særskilt arbeidstakervern. Med lov skal landet bygges. Men det finnes mye dårlig byggemateriale. Også innenfor arbeidsretten.

For mange år siden måtte Forsvaret starte en omstilling. Det var i den tiden da den kalde krigen tinet og Sovjet kollapset. Da kom den noe sære Lov om Yrkesbefal på bordet – en særlov som ga offiserer særskilt oppsigelsesvern. Bedre vern enn Tjenestemannsloven, som igjen ligger litt utenpå Arbeidsmiljøloven. Lov om Yrkesbefal hindret Forsvaret i å gå til oppsigelser. Om de skulle ønske det. Det skapte grunnlaget for rimelig rause avgangsordninger.
Hvorfor var det slik? Tjenestemannsloven gir da godt vern og rause rettigheter ?

Svenskekongen – en trussel mot norske statsansatte?

Etter hvert kom historien på bordet. Grunnen til særskilt oppsigelsesvern for offiserer var at man i sin tid fryktet at Svenskekongen skulle si opp alle offiserer og deretter marsjere inn i landet. Kanskje ikke like relevant mot slutten av det det forrige århundredet som det var på begynnelsen. Men når snubletråder er lagt ut, må de faktisk systematisk tas inn igjen. Hvis ikke blir de liggende. Og da gjør de før eller siden skade. Lov om Yrkesbefal er ikke enestående. Det er mange sære lover og regler der ute.

Er Tjenestemannsloven en slik sær lov som egentlig har blitt en snubletråd? Hva er egentlig grunnen til at statsansatte skal ha særlig lovvern? For et par dager siden hadde Aftenposten oppslag om hva mange vil oppfatte som urimelige arbeidsvilkår og i strid med lovgivers intensjon.  »Har jobbet ni år i staten uten fast ansettelse». Arbeidsgivere sliter med rigiditet i Tjenestemannsloven og strekker strikken lengre enn den bør strekkes. Men i stedet for å gå offensivt ut og si at Tjenestemannsloven kan være moden for revisjon/avvikling, tar statsråd Huitfeldt «en svenskekonge» og sier:
- Tjenestemannsloven har et sterkere stillingsvern enn arbeidsmiljøloven. Det gir embetsverket i staten et særskilt stillingsvern, og er en garanti mot myndighetsmisbruk og usaklige oppsigelser. Dette balanseres mot en større adgang til midlertidige ansettelser i staten…
Så kommer det: – Denne løsningen har fungert godt og har en lang tradisjon i Norge.

Det er nok godt for den medarbeideren som er midlertidig på det niende året å høre. Og som neppe er embetsmann- eller kvinne. For de ansettes ikke midlertidig.

At en lov har fungert «godt», bør vel bør tolkes som at den har fungert bedre enn hva som hadde vært alternativet? Som i dette tilfellet er Arbeidsmiljøloven?
Og hva angår »lang tradisjon». Sier hun egentlig at det som var  viktig og riktig en gang - for eksempel for å verne mot vilkårlig kongemakt – uansett ikke skal røres?

La oss prøve et tankeeksperiment. Dersom vi skulle bygge opp arbeidslivslovgivningen i dag – ville vi da laget særlig mange særlover og særregler for offentlig sektor og utvalgte arbeidstakergrupper? Neppe. Snarere tvert i mot. Da hadde det meste vært generelt. De seneste årene har trenden gått stikk motsatt vei enn det sære og spesielle. I stedet for å se inn og ned, ser vi ut og opp.  Arbeidsretten i Europa konvergerer sakte men sikkert. De siste tiårene er det først og fremst direktiver fra Brussel som driver norsk arbeidsrett fremover.  På den måten legges det nok et lag med sikkerhet for norske arbeidstakere, på samme måte som gulvet løftes for våre europeiske kolleger. Den senere tid har vi også sett flere eksempler på at Norge innstevnes for den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen . Også saker som omhandler arbeidslivsspørsmål. Der er det staten som settes på tiltalebenken.

Dersom vi skal ta ministeren på ordet – om at vi trenger et særskilt vern for offentlige tjenestemenn – er det vanskelig å tolke henne annerledes enn at hun nærer grunnleggende mistillit både til norsk rettsvesen, EU/EØS-domstolen såvel som Menneskerettsdomstolen. Sett fra arbeidstakernes side, er det snodig at hun tilsynelatende mener at risikoen for overgrep er større for dem som står på i statlig tjeneste enn dem som jobber i privat eller kommunal sektor. Jeg har problemer med å tro at hun mener det hun sier.

I 2004 foreslo Arbeidslivslovutvalget å gi samme stillingsvern til statlig, kommunal og privat ansatte. Det var basert på et definert behov – eller mer presist: At behovet for særskilt lovgivning ikke lenger var tilstede. Jeg er overbevist om at Huitfeldt har med seg denne historikken.   Da må vi i stedet tro på hypoteser om makelighet, vikarierende argumentasjon eller politiske hestehandler.

Norske politikere har mye høyere tillit enn kolleger i mange andre land. Det er verdifullt og som oftest vel fortjent. Politisk legitimitet handler i det lange løp om å bygge tillit og troverdighet. Det handler om å bygge sten på sten; ikke å hoppe fra sten til sten. Det handler om å gå foran og rydde opp. Media avslører nådeløst de som pålegger andre å følge regler man ikke selv er villig til å underkaste seg. Unnlatelsessynder er ikke bedre enn aktivitetssynder. Uansett bidrar de til å skape politikerforakt. Uansett hvilken farge politikken måtte ha.

Dersom vi fremdeles trenger særlover for å verne oss mot vilkårlig kongemakt, har vi kommet kortere enn hva jeg trodde her i landet.

Ingen kommentarer enda

Legg igjen en kommentar

Note: Du kan bruke basis XHTML i din kommentar. Din email adresse vil aldri bli publisert.

Abonnere på denne kommentarfeeden via RSS