Gå til innhold

Får vi bedre ledere av å stille dem i gapestokk?

Postet 17 jun 2013 av Even Bolstad

Oslo kommune har forventninger til lederne sine. Godt. De dokumenterer og gjennomfører samtaler på bakgrunn av vurderingene de gjør. Godt. Vurderingene offentliggjøres i Aftenposten. Skandale.

Offentligloven er viktig. Forvaltningen skal være transparent og media skal være vaktbikkje. Men alle medaljer har en bakside. Også denne.

Aftenposten konstaterer at Oslo-rektorer er opprørte.

Aftenposten konstaterer at Oslo-rektorer er opprørte.

Det er svært mange dyktige medarbeidere i offentlig forvaltning. Vi trenger dem til alle de store utfordringene som skal møtes. Ikke minst trenger vi at de største talentene ønsker seg de viktigste posisjonene. Den som tror at denne typen oppslag styrker rekrutteringen og dermed kvaliteten i skolen, har misforstått noe vesentlig. Den er ødeleggende.

Problemstillingen er ikke ny, og naturligvis brukes det mye talentfull energi til å sno seg unna. For eksempel når det gjelder offentlige søkerlister. Alle vet at det trikses for at den man har ønsker inn i stillingen og som allerede er ferdig vurdert skal få anledning til å legge inn søknaden i siste liten. På denne måten blir søkerlistene korte og den formelle delen av søkeprosessen en gymnastikkøvelse. Den som sitter i en ansvarsfull stilling har gode grunner for ikke å signalisere at man er på vei inn i noe annet. Til tross for at media sikkert skulle det ønsket annerledes. har det derfor utviklet seg en praksis hvor man effektivt og strømlinjeformet har laget en praksis på tvers av lovens intensjon. Det er rett og slett nødvendig.

Journalisten gjør bare jobben sin. Men hvilken jobb og med hvilke mål?
Avisene kutter tøft. Det tynnes i de gravende redaksjonene. Elektroniske postjournaler gjør det lett for overarbeidede journalister å lete frem mulige saker med smell i.  Paradoksalt nok bidrar aviskuttene til at informasjonsavdelingene i departementer og etater eser ut. Det foregår en stille kamp mot og med media for å følge opp alle forespørslene og samtidig få litt arbeidsro. Samtidig deler de et interessefellesskap. For etter hvert som den redaksjonelle terskelen synker i uttynnede redaksjoner blir det stadig lettere å plante saker som er fordelaktige for den til enhver tid sittende minister, statssekretær eller toppleder. Den kritiske journalistikken får stadig dårligere kår når presset på opplag øker. Her hadde vi en skolesak; en skoleforbrukersak. Skolekvalitet berører mange av oss og rektorer har vi alle en mening om. Samtidig er det kanskje symptomatisk at det var Aftenposten, selve den gamle tanten, som kjørte saken og ikke en eller annen tabloidblekke. Og som i etterkant, nøye regissert, dekker forferdelsen de selv har skapt med nye store oppslag. Alle har blitt tabloide. Det må vi forholde oss til.

I denne dansen sitter enhver offentlig leder og medarbeider og vet at et minste lite feilskritt kan gjøre at det er de som neste gang pryder avisenes forsider. Den enkleste måten ikke å gjøre feil, er som kjent å ikke gjøre særlig mye.  Å dekke ryggen blir viktigere enn å bevege seg. De som ikke evner eller vil bruke energien sin på denne måten må finne seg noe annet å gjøre. Gjerne som konsulenter, med forvaltningen på kundelisten. Konsulenter jobber under radaren for media sitt innsyn, til glede for både dem selv og deres oppdragsgivere. På den måten lekker offentlig forvaltning sårt tiltrengt talent. For samfunnet virker det ikke særlig smart at man nærmest legger til rette for at dyktige medarbeidere skal komme tilbake som tjenesteleverandører. De har fått høyere lønn - men har flyttet lojalitet. For meg høres det ut som en dårlig byttehandel.

Noen tar oppslagene i Aftenposten til inntekt for at man ikke skal evaluere også den jobben lederne gjør. Det er en avsporing. Skandalen er at vurderingene av enkeltpersoners måloppnåelse kommer på avisenes forsider. Det ødelegger den grunnleggende fortroligheten i en virksomhet-ansatt-relasjon blåses på denne måten. Det er en skandale at fylkesmannen sa ja da avisen presset på. I den grad det er «god jus» som ligger bak fylkesmannens beslutning, er jus’en gal og bør justeres. Ikke nødvendigvis mye - men litt. Det handler om å balansere hensyn og interesser etter hvert som rammefaktorene endrer seg. Dersom fylkesmannen selv opplevde handlingsrom men likevel valgte offentliggjøring, er det kanskje den rollen som bør kikkes på neste gang. Men det må nok noen andre enn media gjøre.

  1. juni 18, 2013

    Fantastisk godt skrevet og spot on!
    «Den enkleste måten ikke å gjøre feil, er å ikke gjøre særlig mye!»
    Jeg har skrevet litt om temaet på min blogg for Nettavisen: http://benjastigfagerland.blogg.no/

  2. juli 24, 2013

    Veldig bra skrevet. Det er forfriskende i en bloggosfære, dominert av sterke meninger, å lese en tekst hvor du ikke pøser ut med meninger, men bygger dem opp systematisk på solide argument.

Legg igjen en kommentar

Note: Du kan bruke basis XHTML i din kommentar. Din email adresse vil aldri bli publisert.

Abonnere på denne kommentarfeeden via RSS