Gå til innhold

Hele folket i arbeid – bortsett fra mamma

Høyre kjemper for familienes frie valg. Pappa og mamma skal selv få velge hvem som skal nyte godt av de rause ordningene samfunnet vårt stiller opp med.  En tanke mange intuitivt vil støtte. Problemet er bare at det skusler bort talent og går ut over andre.

Med gleden over barn kommer også dilemmaer. Det er et herlig privilegium å få og være sammen med barn. På samme måte som det å hente det meste ut av et spennende arbeidsliv noe mange av oss verdsetter høyt. Man skulle gjerne ønske at det var «ja takk, begge deler». Men slik er det som regel ikke. Og det ene følger lett på det andre.  Den som er mest hjemme med barnet i første fase, vil naturlig også være den som følger opp ved barns sykdom, som går i deltid om det skulle være aktuelt og som «står over» når det åpner seg mulighetsvinduer på jobb. Og slik baller det på seg. Og den som er hjemme, det er stort sett kvinnen. Dels som en konsekvens av egne valg – dels på grunn av partnerens valg – dels på grunn av forventninger fra jobb og omgivelser for øvrig.

Noen mener at det er virksomhetenes plikt å «kompensere» og rette opp effektene av enkeltindividenes valg. Og mange virksomheter strekker seg og legger til rette som best de kan, noen mer enn hva som er økonomisk rasjonalt fornuftig. Men i det lange løp prioriteres den som er til stede, lærer og bidrar i en jobbkontekst fremfor de som har gjort andre valg. Det er disse mekanismene som skaper et kjønnsdelt arbeidsmarked, som bidrar til at kvinner har betydelig høyere sykefravær og har lavere stillingsprosenter – som er hovedårsakene til lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Jeg har stor sans for at den enkelte skal få ta egne valg og bære konsekvensene av dem – positive så vel som negative. Problemet oppstår når regningen i stor grad også må bæres av andre, som også har legitime interesser i saken.

  • Virksomhetene.
    Dyktige kvinner er faktisk bedre enn middels dyktige menn. Og dersom den middels dyktige pappaen går på jobb for å skape rom for at den svært dyktige mammaen er hjemme, er det ingen god byttehandel sett fra virksomhetens side.
  • «Medsøstrene».
    En arbeidsgiver som oppfatter en gruppe arbeidstakere som mindre stabil arbeidskraft enn andre, vil ofte ubevisst og uberettiget diskriminere enkeltindivider som opptrer annerledes enn gruppen de er en del av. Urettferdig? Ja. Også noe virksomhetene taper på? Absolutt. Men det er faktisk slik det fungerer.
  • Samfunnet totalt sett.
    Sist men ikke minst: Det investeres massivt i høyere utdanning. I Norge bæres mesteparten av kostnadene av storsamfunnet. Kvinner studerer mest og oppnår best resultater. Dersom samfunnet ikke får avkastning på disse investeringene, er det faktisk ganske urimelig.
Høyre om - og to skritt tilbake

Høyre om – og to skritt tilbake

Uvenner protesterer alltid. Men det er når vennene gjør anskrik man virkelig bør lytte. Det tilhører sjeldenheten av NHO går til frontalangrep på Høyre. Men i dette tilfellet har selv de, organisasjonen som i sin tid humoristisk fikk overrakt en forgylt bremsekloss som anerkjennelse for langvarig samfunnsinnsats, gjort anskrik. Her brytes den liberale ideologien om individets frihet mot hva som faktisk er smart. Dersom man ikke velger det smarte ligger det an til Høyre om og to skritt tilbake.

Se heller til Island. Der er 1/3 av den stats-sponsede permisjonen «tvangsfordelt» til hver av foreldrene, mens den siste delen kan fordeles etter eget valg. Men det er kanskje en løsning som fremdeles ligger en generasjon frem i tid her hjemme?

 

Aftenposten: Vil kutte pappakvoten – ber fedre være tøffe med arbeidsgiver

  1. Sverre A permalink
    juli 29, 2013

    Poltisk korrekte blogger og blogginnlegg er alltid varme tilhengere av sentral tvang og inngripen i det enkelte menneskets liv og den enkelte families valg.
    Dette blogginnlegget er dermed overkvalifisert for dette, der du, Even B., tar til orde for å bruke skattepenger til å styrke kjønnsbasert tvang.

    Skam deg1

    • admin permalink*
      juli 31, 2013

      Hei Sverre! Takk for at du engasjerer deg og målbærer uenighet.
      Jeg tar ikke til orde for kjønnsbasert tvang. Det er flotte ordninger for permisjon uten lønn/trygd. Mitt anliggende er å ivareta arbeidslivets interesser. Både arbeidstakere og arbeidsgivere. Så ser jeg at det er andre argumenter som kan tippe andre veien. Det jeg imidlertid ikke liker – uansett – er at virksomhetene i etterkant får skylden for lønnsforskjeller mellom kvinner og menn når mesteparten av disse forskjellene springer ut av individuelle, private valg – dvs fra den enkelte arbeidstaker og hans/hennes partner.
      Ellers er jeg nok relativt dårlig til å skamme meg – og er glad for det.
      Even

  2. juli 30, 2013

    Ingen tvil: Det er til det beste for samfunnet, kvinnen, mannen og barnet at mor og far deler på permisjonen. At mor jobber heltid, får brukt sine evner, får bidratt til samfunnet, blir lettere likestilt med menn både på karrierestigen og lønnsstigen samt går foran som et godt eksempel for sine barn er nødvendig for at vi ikke skal ta kvantesprang tilbake i likestillings- og velferdskampen. Kvinner som påstår de vil ha rett til å velge – hjemme eller karriere – lures av antikvarisk vrøvl.

  3. juli 30, 2013

    Så flott at du skriver om dette. Jeg er både enig og uenig med deg. Ja – kvinners talenter er viktige for storsamfunnet. Og ja – valgene våre er ikke alltid så «frie» som vi tror, og fedrekvote er et virkemiddel som «styrer» foreldres valg i en kanskje ønsket retning. Samtidig er jeg redd for å se på permisjon, at foreldre er borte fra jobb for å være sammen med egne barn, som et problem. Livet skjer NÅ, og perioden med småbarn er intens. Kvinner har tradisjonelt tatt mest ansvar for barn. Jeg kan se mange fordeler med en likere fordeling mellom mor og far, og hvor mye man skal søke å styre de valgene hver famile tar er et politisk spørsmål jeg ikke vil skrive om her.

    Jeg mener at permisjonstuden kan være lærerrik og svært utviklende. Arbeidsgiver kan med fordel være mye mer proaktiv i sin håndtering av permisjoner. Noen stikkord: forventningsavklaring for tiden før, under og etter permisjonen, tettere dialog med den som er i permisjon, etterspørre mer hva mødrene, og fedrene, lærer i permisjon. Det er et paradoks at arbeidsgiver kan sende ledere på kostbare kurs i relasjonskompetanse, tilstedeværlese eller kommunikasjon, men ikke anerkjenner selvutviklingen det kan være å tilbringe tid med eget barn. Kanskje et endret syn på permisjonens verdi for karriere kunne gitt flere fedre et dytt i retning å bruke tid med egne barn. Jeg tror generelt mer på gulerot enn pisk.

    Jeg underkjenner ikke den utfordringen det er for arbeidsgiver at nøkkelkompetanse blir borte i opptil ett år. Jeg håper likevel vi får se at arbeidsgiver tar grep ovenfor foreldre som skal i permisjon, i god tid, er proaktive og redefinerer sin tenkning om denne tiden. Da tror jeg de vil oppleve å få talentene sine tilbake raskere, og mer «klare» til å jobbe. Og jeg håper ikke minst at foreldre lærer seg gode strategier for å kombinere jobb og famile på en bærekraftig og produktiv måte.

    Jeg mener mye om dette fordi jeg selv er karrierekvinne – OG mor til tre flotte gutter. Jeg har utviklet et lederutviklingsprogram for foreldre som skal i permisjon: LEAP, hvor vi konsoliderer den læringen foreldre naturlig får i dette avbrekket fra vanlig jobb. Sjekk gjerne ut en artikkel Aftenposten skrev om LEAP for en tid siden: http://www.aftenposten.no/jobb/Sikrer-karrieren-med-baby-pa-fanget-6775332.html#.UfdyGFPD_o1
    Eller wesiden: http://www.tngc.no/leap/

    Uansett, takk for at du løfter dette viktige temaet.

Legg igjen en kommentar

Note: Du kan bruke basis XHTML i din kommentar. Din email adresse vil aldri bli publisert.

Abonnere på denne kommentarfeeden via RSS